1.5

Mine et og et halvt år i Melbourne har vært så bra. Så bra og så feil. Siden Juli i fjor har jeg opplevd noen av de beste og noen av de verste tingene i mitt liv. 

Jeg har vært på to helt utrolige ferier. 

Thailand og Kambodsja i Januar. De mest kontrastfylte landene jeg har sett. Paradis og fattigdom. Jeg var glad, lykkelig, rørt og trist. Og jeg begynte å se på verden og mitt eget liv helt annerledes etter jeg hadde vært der. Særlig var det menneskene i Kambodsja som gjorde sterkt inntrykk på meg. Å ha så lite og bo i et land som har vært igjennom så mye, og allikevel være så stolte og generøse, det er bare helt fantastisk. 

Og i Juni dro vi på roadtrip opp østkysten av Australia. Fra Brisbane til Byron Bay til Cairns. Det landskapet. De rareste små bygdene. De fineste menneskene. Jeg husker jeg følte meg så lykkelig og fri og fornøyd med akkurat hvor jeg var og akkurat hva jeg gjorde akkurat da. 7 mennesker. 2 biler. 2 walkie talkier. Sammen 24 timer i døgnet i 2 uker. Man blir godt kjent. Både på godt og vondt. Men fantastiske er alle sammen på hver sin måte. Vi hadde det så gøy. Og kokosnøtter og tørketromler blir jo i hvert fall aldri det samme.

Jeg har vært på tur langs the Great Ocean road (x2), Phillip Island, The Grampians og Sydney til Byron Bay. Men ingen steder er som Melbourne da.

Jeg har mistet min morsomste og beste Bestefar Bendix. Jeg har mistet de to tryggeste og mest betydningsfulle mennene i mitt liv. Min aller kjæreste Pappa <3 og kjæresten min (ja, nå er jo ikke akkurat han heeeelt borte da men). Det har vært så vanskelig, men jeg har hatt så fine venner da. Som har vært der og vært så snille, rare og morsomme. Særlig Monika, Bård, den andre Bård, Kjetil, Vanja, Kim, Jørund, Silje og Mats. Men også Linda, Thomas, Daniel, Astrid, Henriette, Marie, Sandra, Ole, Jorun, Josse, Karro, Cecilie, Ingrid og Sandra. + Alle de andre fantastiske nordmennene, svenskene, new zealanderne og australienerne jeg har blitt kjent med. Takk for at dere er de dere er! 

Alt det jeg har opplevd, alt det jeg har sett. Jeg kommer i hvert fall aldri til å angre på at jeg dro. Men det er så mye jeg kommer til å savne da. Seven Seeds, Grigons og Orr, den Italienske caféen oppi der, Workshop, 1000£ Bend, Cherry bar, Pony, Carlton Hotel, Rooftop, Espy, Errol Street, Degraves Street, Fitzroy, Chapel Street, alle de fineste lanewayene, Bassenget på South Bank, bakgården til Hoppetausene, parkene, strendene, billig mat, billig drikke, Clean Skin, the bananasuit og at det er utstillinger og gøye ting som skjer hele tiden.

 Home is wherever I'm with you

Fire dager

Jeg har hatt tre dager som har vært de verste dagene i mitt liv.

Den første dagen var dagen jeg fikk smsen av mamma om at det var veldig viktig at jeg ringte hjem med en gang jeg fikk denne meldingen. Jeg var på tur. Roadtrip. Vi var ute på landet et sted. i Australia. i Cairns nesten. Ingen dekning på mobilen. Det er en av de fineste turene jeg har vært på. "Er du alene?" "Nei." Så redd har jeg aldri vært før. "Er han død?" "Ja, Therese, han er død." Nei...

Den andre dagen var dagen han kom hjem. Hjem fra Sverige. Vennene hans var der. Brødrene fra klubben. De hadde kommet for å eskortere han hjem. Kortesje med motorsykler. De var så fine. "Det ser ut som mange pappaer, Pia." Jeg knakk sammen med en gang jeg så bilen. Bilen med kista i. Det var så usansynlig. Hele veien til kapellet så jeg bilen og motorsyklene. Du skulle ikke være i bilen du. Du skulle være på en motorsykkel du og. Der du hører hjemme.

"Vil dere gå inn til han?" "Jeg tror det." "Ja." Du var så fin. Du bare lå der og var fin. Du var Pappa. Brun, skitne fingre, bukse, tskjorte, tatoveringene og vesten din. Road Captain. Øynene dine smilte. Jeg så det. Jeg ville ikke gå fra deg.

Den tredje dagen var bisettelsen. Absurd. Virkelighetsfjernt. Bob Dylan, Led Zeppelin, Elton John,  Eric Clapton, The Beatles, Pink Floyd, Terje Tysland. Du har lært oss så mye, men vi trenger deg enda så veldig. "Det var helt fullt der inne, Therese! Jeg har aldri sett så mange mennesker i en begravelse før." Det så jeg ikke. Jeg så ingen jeg. Hele veien ut så jeg bare på Martin. Han som var der i bilen med Pappa. Et fantastisk menneske. Alle kom for å si kondolerer. Det er jo godt ment, jeg skjønner det, men jeg liker det ikke så veldig. Kondolerer. Hva betyr det? Det er bare et ord. Så folk skal ha noe å si. Uten mening på en måte, når det blir sagt sånn.

En til. En dag til. Idag. Urnenedsettelsen. Det er den ekte slutten det. Du skal ikke ligge på et stille sted, du skal ligge så du kan høre bilene. Bilene, lastebilene og motorsyklene. Jeg har grudd meg så mye. Jeg vet ikke hva jeg kommer til å føle. Men jeg kjenner nå at jeg er så veldig lei meg. På dagen hjemme er på kvelden her det. Burde jeg vært der? Jeg skulle vært der. Jeg var der for et år siden. Du var der også. Når bestefar ble borte. Det var pappan din det Pappa. For et år siden. Jeg skulle vært der nå. Men jeg er her. Hadde det vært bedre eller verre å være der? Sikkert ingen av delene. Du kan ikke komme tilbake uansett. Uansett hva jeg gjør. Det er så feil. Så veldig feil. Og så vondt.

Ride free. Kjæreste pappan min <3

1951

Idag er det Pappa sin bursdag.

Det er Pappa sin bursdag og jeg er i Australia. 
Jeg er i Australia. Mamma er i Spania. Pia er i Norge. Pappa er i hjertet mitt. 

Han er nok i hjertet til mange andre også. Det tror jeg. Eller, det vet jeg. For hvis det er en mann som har betydd mye for mange hjerter, så er det Pappa. Han var der for alle som trengte det. Han hjalp alle han kunne hjelpe. Han sa aldri nei til noen. Og i hvert fall ikke til Pia eller meg. Men nå må vi klare oss selv. Alle sammen. Kanskje jeg vil klare meg bra. Ja. Jeg tror jeg vil det. For du har gitt meg så mye og lært meg så mye du Pappa, og det er jeg så uendelig takknemlig for. Håper du vet det.

Jeg tror verden ble et bedre sted den dagen du ble født. 

Min bursdagsgave til deg er at jeg lover å gjøre deg stolt. Alltid. Like stolt som jeg alltid er av deg. Jeg vil være et bra menneske. Et like bra menneske som deg. Prøve. Men hvis jeg klarer å være bare halvparten så bra, så er jeg fornøyd egentlig.

Glad i deg for alltid Pappan min. <3

oktober

Jeg gruer meg til resten av oktober. Jeg gruer med til bursdagen min. Jeg gruer meg til presentasjonen av Museo Italiano-oppgaven. Jeg gruer meg til pappa sin bursdag. Jeg gruer meg til alle andre leverer portfolioen og får ferie. Jeg gruer meg til den dagen. Den dagen jeg ikke vil skal komme. Den dagen jeg så gjerne vil være hjemme i Norge, men er her. Alene. Den dagen jeg vil være med på, men som jeg ikke vil skal finnes. Den dagen jeg aldri mer kan se han igjen. Aldri. Jeg gruer meg.

tre

Idag har jeg vært på skolen, drukket kaffe og spist suppe på suppestedet, savnet, gjort webdesignlekser, savnet, spist en god risotto på urbany, savnet, sett på fine websider, savnet, blogget på den nye webdesignbloggen som vi må blogge på fordi den teller 40% av karakteren vår, savnet og ikke sett på Robin Hood.

Her er linken til den nydelige bloggen, hvis noen som helst i verden kan være interresert i det. Kan nesten garantere at det ikke kommer til å komme særlig mye spennende informasjon der.

Her er et bilde av et tre. Jeg tok det en dag det regnet. Jeg skulle ta et bilde av et tre i regnet, så jeg gikk ut og ble våt. Men da jeg kom til treet hadde det jo sluttet og regne såklart. Så da tok jeg bilde av et tre i solaktig vær istedenfor. Jeg syns det er ganske fint. Vet ikke helt. Det har en stemning på en måte. Kanskje jeg skal gå å ta et nytt bilde av det treet en dag. Nå har det sikkert begynt å komme blader på det også.



Imorgen skal jeg være med Monika og ta en tatovering. Monika skal ta en tatovering altså. Ikke jeg. Selvom jeg har lyst. En muffins, eller en sånn russisk matryoshka dokke, eller en fin typografisk en. Men ikke imorgen. Imorgen skal Monika ta en engel. Kanskje fordi hun er en engel. Kanskje jeg har lyst på en engel også en dag.

Også skal vi på Wooden toy launch på kvelden. Det blir nok en fin dag tror jeg.

botanisk terapi

Når man er syk og ligger i senga hele dagen alene da tenker man for mye. Jeg har tenkt for mye helt siden tirsdag. Det har jo vært litt slitsomt for hodet da. Så det var fint å snakke med Simon igjen på fredag. Vi skulle jo egentlig snakke om hvordan det hadde gått med den time managementen min. Jeg fikk en timeplan sist, hvor jeg skulle fylle ut når jeg skulle stå opp, være på skolen, trene, gjøre lekser, spise og sånne ting, men det har jo naturlig nok gått ad undas denne uken. Har jo ikke gjort noe av det. Spist litt da. Yoghurt og 4 kjøttboller som Silje og Kjetil lagde en dag. Flinke. Snille. Men så da snakket vi om andre ting isteden. Om hvordan jeg føler meg. Om ulykken. Om hvor jeg føler at min plass er nå. Om samvittighet. Om å føle seg bra. Om å føle seg dårlig.

Mange lurer på hvordan det ser ut der. Lå du på sofaen idag? Nei. Det er ingen sofa. Ingen store bokhyller. Ingen møbler i mahogany. Ingen sjeselong. Bare et rom med et bor og to stoler. En annet bord med en data. Et vindu med utsikt rett inn i en annen bygning. Murstein, og en gjennomsiktig gangbro. Det går ikke så veldig ofte mennesker på den. Blåe rare trekantede metallgreier jeg ikke aner hva er til. Også ser man såvidt himmelen. Fint. Nei, ikke så veldig. Det er jo på skolen. Bygning 108. Den kjedligste bygningen. Men det viktigste er ikke det. Det viktigste er at det er noen der. Noen som gidder. Det er fint. Det er fint og trist. Sånn som alt er. Alt fint føles fint og trist.

Sandra intervjuet meg til et magasin hun lager her en dag. Det var bare et spørsmål. Hva gjør deg glad? Det var et bra spørsmål. Jeg svarte noe sånt som:  venner, turer, høre på bra musikk, synge høyt, danse rart, oppdage nye steder, le, gjøre meg selv flau, gjøre andre flaue, gjøre andre glade. Gjøre andre glade er så bra, hvis du gjør det bare for at du har lyst til å gjøre det, ikke fordi du må. 

Forrige lørdag var Vanja, Kim, Kjetil, Monika, Bård, Ole og jeg på tur i botanisk hage. Det gjorde meg glad. Det var fine mennesker som gjorde meg glad. Jeg tror jeg gjorde noen glade også. Det var mange som lo i hvert fall. Også var det mange som hoppet og drakk te og kaffe, spiste scones, slappet av, fikk muffins av noen jenter Bård vinket til, tok på ålene (ikke jeg!), tullet og fjaset, så på de militærfolka som heiste ned flaggene (følte meg litt Australiapatriotisk da, alle stod så fint på rad og rekke), tok bilder, koste oss.